jeg merket at jeg oftere og oftere kalte meg selv nomade når jeg snakket om det siste årets hendelser. oslo, eidsvoll, nordnorge, stavern, berlin, oslo. seks senger, seks hjem, seks husnøkler, seks adresser. nå har jeg omsider landet trygt der jeg tror jeg skal være en god stund fremover, sammen med øystein, og har bestilt denne. hengt den opp over kjøkkenbordet vårt, som en påminnelse om nomadeåret. ikke at jeg noensinne vil glemme det. men bak hvert av disse to hundre bildene er det en historie som bare jeg vet om, eller som jeg kanskje deler med èn eller to andre mennesker. det er bilder av nieser og nevøer fra nordnorge, det er bilder av kristine og borghild. av hestene, sauene, fjellene og havet i nord. fra stavern, med christian på besøk, alenfestivalen, kyststien. fra berlin, gatene, kafeene, sykkelen, parkene, banestasjonene. øystein, olav, line, hedda på besøk, therese på besøk. konserter sett, bøker lest, gater gått. ispedd er noen bilder av bestemor fra jula, fra bollebaking, av morfar. bryllupsbildet til mormor og morfar. mamma og pappa. mange blå himmeler, mange skyer, en del meg selv, og alle, absolutt alle bildene, har en historie, jeg kommer ikke til å glemme noen av dem, og deler alle villig.

det kan hende det er det som blir det nye formålet til denne siden. ett bilde om gangen. en historie til hvert bilde. to hundre bilder. det siste året, enda en gang, men i retrospekt. jeg vet ikke. kanskje du heller må få en kopp kaffe ved kjøkkenbordet vårt, peke på et bilde og spørre hvor er det fra, hvem er det, hva er historien til akkurat det bildet.

syv måneder har jeg vært her. tretten måneder siden jeg forlot østlandet, på dagen. det har vært litt av et år, jeg har bodd på fire forskjellige steder, hatt fire forskjellige husnøkler, tre steder i norge og så berlin, og nå skal jeg omsider hjem dit jeg dro fra, hjem til oslo, som fortsatt er byen min, enda så sint og lei jeg har vært av oslo, etterdønningene fra totusenogti, da alt gikk for fort og ikke lot seg stoppe. de har stoppet nå, jeg kan komme hjem igjen, ikke med halen mellom beina, men med iver og kribling i magen, et helt nytt kapittel venter på meg på torshov, et langt kapittel, håper jeg. jeg har med andre ord ikke tenkt meg noen steder igjen med det første. så nå begynner alt det andre; komme i orden i oslo nok en gang, finne de nye snarveiene, få meg en jobb jeg forhåpentligvis gleder meg til å gå til, lage nye rutiner og tradisjoner sammen med øystein, endelig være nabo med therese, ha en rekke fine folk i nærheten jeg kan drikke kaffe med, gå tur med, lillesøster oppi holmenkollen, foreldre og bestemor en liten togtur unna. akkurat sånn som det skal være, tilbake der alt startet, uten at det ender der, nå. for det gjør det ikke, skjønner du. nei. i morgen tidlig setter jeg meg på osloflyet, og jeg gleder meg, gleder meg, gleder meg!

og så: jeg har lurt på hva jeg skal gjøre med denne siden. jeg lagde den jo for å skrive ned alt jeg opplevde dette året jeg har vært borte, nomadetilværelsen min, bygd og by, folk og fe, vær og vind. jeg har ikke helt bestemt meg, om den skal fortsette eller om det stopper her, det gjenstår vel å se, kanskje.

Så sånn har det altså blitt, at jeg sitter i berlin og venter på å få reist tilbake til oslo. i morgen er det to uker til jeg og flyttelasset mitt sitter på norwegians morgenfly hjem til oslo by, men som alltid er tid flytende, vrient og relativt. våren har kommet hit, jeg har tatt frem sykkelen igjen, sykler fra kafe til kafe med sol i øya og veska i kurven bakpå, spiser sjokoladekake med brown ale og drikker grønn te, er forkjøla på åttende dagen og vil ikke ha kaffe, og to uker er en evighet. jeg har to små oppgaver jeg skal skrive før jeg drar hjem, jobb hver dag, en hel masse pakking å gjøre, noe av det er allerede lagt frem, skal ned i en bag som skal være med hildegunn hjem på onsdag, og to uker er en evighet. øystein ommøblerer hjemme i oslo, et skap her, en sofa der, nytt respatexbord og fire røde stoler, kanskje, sofaen sånn istedet for sånn kanskje, en ikeatur, kanskje. og to uker er fortsatt en evighet. hamstrer småting som er billigere her, saker og ting som skal i badehylla, små poser med krydder fra markedet, kaffe fra five elephant, noen bøker, noen klær, tenker på hvor alt skal få stå når jeg kommer frem, hva som skal pakkes i hvilken koffert for at ingen skal veie for mye, skal noe kastes kanskje, jeg vet ikke, for to uker er en evighet og jeg har allverdens av tid til å finne utav det.

Den beste frokosten du noensinne har spist, får du på cafe Engels. Freidig sagt, sier du. Helt sant, sier jeg.

Engels er en godt gjemt perle, nesten så godt gjemt at jeg ikke engang har lyst til å skrive om den, men la den forbli gjemt. på den annen side er denne frokosten så god, at alle som skal besøke berlin burde legge turen hit en (sen) morgen. Jeg er så heldig at jeg bor rett ved Engels, som ligger på Herrfurtplatz, rett ved en av sideinngangene til Tempelhof, den lillestore, nedlagte flyplassen som, når man flyr inn over byen, ser ut som den ligger midt i byen. og det gjør den. nå er det en stor park, hvor du kan gå tur, løpe deg svett, hilse på hunder eller se på tøffe folk som kiter med longboard (det går fort, det!). Du kan altså først spise frokost, og så gå en tur på Tempelhof. Bra formiddag, spør du meg. Dessuten spiller de fin musikk her.

Min frokosttallerken (käse italienisch) består i dag av biter av gorgonzola, manchego, en bit parmesan, to andre oster jeg ikke helt hva er (men de er veldig gode), to skiver fersk mozarella og tomat med hjemmelagd pesto, en liten skål med fersk kremost, svarte oliven og olivenolje, litt ovsnbakte grønnsaker (mmmm!), litt smør, noen skiver pærer, kiwi, appelsin, ananas, en liten bunke druer, litt agurk, litt tynne gulrotskiver, litt ruccolasalat - og en liten skål med et himla godt syltetøy, som du kan ha på dessertbrødskiva di. for ja, det følger jo med en kurv med varme rundstykker, landbrød og toast. til den nette sum av fire og en halv euro, eller trettitre norske kroner, om du vil. ja. trettitre. 33. ingenting, med andre ord.

i dag har jeg en jobbemorgen her, for meg selv, men et siste tips: ta med deg kjæresten din, kameraten din eller venninna di, mammaen eller pappaen din, få han eller henne til å kjøpe en annen frokosttallerken (käse normal, eller en av de to gemischt-variantene, altså en blanding av ost og kjøtt), og del på godene. dere vil ikke angre, og jeg tør påstå at den timen (eller to) det tar å spise opp den frokosten, vil være høyt oppå lista over Bra Timer Brukt i Berlin.

Det plinger. Det var det jeg siste jeg sa til øystein før døra på flytoget gikk igjen, med pipelyden sin. Det plinger. Jeg har pakket kofferten, lagt igjen endel ting, tatt med en ekstra koffert rundt kofferten min, kikket på flybilletter tilbake til Norge, i april. Noen ganger må man bare vekk. Jeg måtte bare vekk, for et år siden, jeg hadde oslo langt oppi halsen og skjønte at om jeg ikke drar nå, så kommer jeg til å måtte dra senere, og om jeg drar senere, så kommer jeg aldri til å komme tilbake. Litt dramatisk, jeg innrømmer det, men det føltes sånn. Nå føles det motsatt: jeg må tilbake nå. Jeg har vært i eksil lenge nok, har bodd midlertidig på mange nok steder lenge nok, har savnet vennene mine lenge nok. Har fått flere nye, gode venner, som jeg ikke kommer til å bo på samme sted som på lenge, kanskje aldri, men de blir ikke borte av den grunn de heller, akkurat som at de gode jeg dro fra i oslo, heller har ikke blitt borte. Kvalitetstegn, kvalitetsfolk, kvalitetstid. For ikke å glemme øystein, jeg gidder ikke engang prøve å late som at det ikke har noe med han å gjøre - hva er vel poenget i det, egentlig - at jeg vil tilbake til oslo. Noen ganger må man visst forlate byen sin for å finne han som skal være kjæresten sin i den. Jeg drar tilbake, til byen min, og til kjæresten min. Heldiggris. Rett og slett.

Så, nå sitter jeg her, ti tusen meter oppi lufta, og er ikke veldig fornøyd med å forlate oslo. Hvem ville trodd det, for noen måneder siden. Ikke jeg, hvertfall. Men sånn har det blitt. Fint, er det. Fint er det å gå ut av døra og nedover vogtsgate for å møte noen til en kaffe, eller bare rundt hjørnet, for den saks skyld. Spille shuffleboard, drikke overprisa drinker, si hæ?! fordi det koster seksti kroner å kjøpe seks epler og seks bananer på ica. Jeg lurer på hvor lang tid det kommer til å ta før jeg er ferdig med å tenke at alt er billigere i berlin, at jeg savner suppa på miss saigon, ostekaka og kaffen på five elephant, og ølsjokoladekaka på hudsons, kanalene, sykkelveiene, dobbelbussene, baner som går hele døgnet, kusiner, tante, alle de andre. Men jeg lurer også på hvor kort tid det kommer til å ta å være vant med å være tilbake i oslo; jeg kan jo fortsatt alle snarveiene, trikkerutene, gatene, samtidig som det er nytt - universitetsbygget på karl johan er plutselig pakket inn i plastikk, de bygger om østbanehallen, det kommer en mathall på vulkan, det er nye bussruter, tasty thai åpner ved ringen kino. Therese har også flyttet tilbake, og tilfeldighetene har gjort det sånn at vi kommer til å bo fire minutter å gå fra hverandre. Sånn luksus. Oslo er den samme, men i en nyere og forhåpentligvis bedre versjon.

Èn siste måned i berlin, fra og med i dag. Det er om å gjøre å ikke sitte og vente, det er jo ikke noe poeng i det heller, så jeg skal ikke vente, jeg skal sykle, gå, drikke kaffe, drikke øl, gå på konsert, spise suppe, dumplings, kake. Hamstre lakris, kaffebønner og billige neglelakker fra rossmann som skal være med hjem til Norge, hjem til oslo. Hjem nå. Det blir fint.

Jeg sier takk for maten, bøyer meg ned for å knyte på meg dammelgameskoene mine, de som fortsatt kommer til å passe om femti år når jeg er hoven i anklene, med mindre de har falt fra hverandre, det har de sikkert. går ned trappen og kommer til holdeplassen idet bussen runder gatehjørnet. det er for en gangs skyld ledig plass oppe, fremst, jeg legger merke til det fordi det aldri er det, alle vil sitte der. jeg også. fremst, i andre etasje på bussen, over sjåføren, ha utsikt og oversikt, svinge før hjulene. så jeg går opp, selvom jeg ikke pleier det, for selv piker på en syttifem må bøye nakken litt her oppe, så lavt er det, og så høyt sitter man. der sitter jeg, klarer ikke dy meg og plasserer føttene på karmen, bena opp fra gulvet der det er mulig, alltid. bussen kjører veien som jeg kan utenatt, jeg hører på zola jesus og tenker på den siste uka, går gjennom dagene time for time, blikk for blikk, smil for smil, kyss for kyss.

jeg vil ikke, og kommer nok ikke, til å bli ei som skriver så mye om kjærleik, for jeg har ikke ordene, er ikke god nok med dem til å bruke dem om noe som er i magen, i kroppen, i hodet, i hendene. men den er der. den er det. så jeg smiler, der oppe i andreetasjen på bussen med zola på øra, beina i karmen, lua ned i panna og flybillett i mailboksen. Ingenting er tilfeldig og alt er meningen. og jeg glemmer nesten å gå av, men rekker å skli ned busstrappa, gå rundt hjørnet hjem, låse meg inn i bakgården istedet for gatedøra, opp trappene, låse meg inn. legge meg. sove. tenke. smile. stå opp igjen. ned trappa, ut døra. gjenta.

så der var du, at last. det er litt rart hvordan en kveld, en natt og en morgen, som egentlig er som alle andre kvelder, netter og morgener, kan bety en frisk start, blanke ark, og uendelige muligheter, hvordan vi bruker det som anledning til å tenke nytt, til å bli ferdig med noe som skjedde i fjor, selv om i fjor enn så lenge bare var i går. fint, er det, å få en slik gylden mulighet en gang i året.

vi feiret flott og fint, hadde reservert bord på gugelhof, en fin restaurant i prenzlauer berg, ti jenter og olav, et langbord innerst ved veggen og vinduet, tre forskjellige vinglass, fem forskjellige retter, så mange smaker at jeg ikke engang husker dem alle. så mye lyd, så mye latter, så mange samtaler og smil! olav, som ble sittende der på enden, som fikk kommentarer på nabobordet, de lurte på han var pimp og vi var hans modeller, eller om han kanskje var gift med oss alle sammen. vi jentene lo høyere enn han, skålte i bobler, lo litt til. line i fin kjole, liv som gjemmer seg bak et tre når det er tid for raketter, maud som forsvinner i lua si. jeg ler på absolutt alle bildene, og planlegger å fortsette med det, i totusenogtolv.

frohes neues jahr!