mia hundre mil

jeg merket at jeg oftere og oftere kalte meg selv nomade når jeg snakket om det siste årets hendelser. oslo, eidsvoll, nordnorge, stavern, berlin, oslo. seks senger, seks hjem, seks husnøkler, seks adresser. nå har jeg omsider landet trygt der jeg tror jeg skal være en god stund fremover, sammen med øystein, og har bestilt denne. hengt den opp over kjøkkenbordet vårt, som en påminnelse om nomadeåret. ikke at jeg noensinne vil glemme det. men bak hvert av disse to hundre bildene er det en historie som bare jeg vet om, eller som jeg kanskje deler med èn eller to andre mennesker. det er bilder av nieser og nevøer fra nordnorge, det er bilder av kristine og borghild. av hestene, sauene, fjellene og havet i nord. fra stavern, med christian på besøk, alenfestivalen, kyststien. fra berlin, gatene, kafeene, sykkelen, parkene, banestasjonene. øystein, olav, line, hedda på besøk, therese på besøk. konserter sett, bøker lest, gater gått. ispedd er noen bilder av bestemor fra jula, fra bollebaking, av morfar. bryllupsbildet til mormor og morfar. mamma og pappa. mange blå himmeler, mange skyer, en del meg selv, og alle, absolutt alle bildene, har en historie, jeg kommer ikke til å glemme noen av dem, og deler alle villig.

det kan hende det er det som blir det nye formålet til denne siden. ett bilde om gangen. en historie til hvert bilde. to hundre bilder. det siste året, enda en gang, men i retrospekt. jeg vet ikke. kanskje du heller må få en kopp kaffe ved kjøkkenbordet vårt, peke på et bilde og spørre hvor er det fra, hvem er det, hva er historien til akkurat det bildet.

syv måneder har jeg vært her. tretten måneder siden jeg forlot østlandet, på dagen. det har vært litt av et år, jeg har bodd på fire forskjellige steder, hatt fire forskjellige husnøkler, tre steder i norge og så berlin, og nå skal jeg omsider hjem dit jeg dro fra, hjem til oslo, som fortsatt er byen min, enda så sint og lei jeg har vært av oslo, etterdønningene fra totusenogti, da alt gikk for fort og ikke lot seg stoppe. de har stoppet nå, jeg kan komme hjem igjen, ikke med halen mellom beina, men med iver og kribling i magen, et helt nytt kapittel venter på meg på torshov, et langt kapittel, håper jeg. jeg har med andre ord ikke tenkt meg noen steder igjen med det første. så nå begynner alt det andre; komme i orden i oslo nok en gang, finne de nye snarveiene, få meg en jobb jeg forhåpentligvis gleder meg til å gå til, lage nye rutiner og tradisjoner sammen med øystein, endelig være nabo med therese, ha en rekke fine folk i nærheten jeg kan drikke kaffe med, gå tur med, lillesøster oppi holmenkollen, foreldre og bestemor en liten togtur unna. akkurat sånn som det skal være, tilbake der alt startet, uten at det ender der, nå. for det gjør det ikke, skjønner du. nei. i morgen tidlig setter jeg meg på osloflyet, og jeg gleder meg, gleder meg, gleder meg!

og så: jeg har lurt på hva jeg skal gjøre med denne siden. jeg lagde den jo for å skrive ned alt jeg opplevde dette året jeg har vært borte, nomadetilværelsen min, bygd og by, folk og fe, vær og vind. jeg har ikke helt bestemt meg, om den skal fortsette eller om det stopper her, det gjenstår vel å se, kanskje.

Så sånn har det altså blitt, at jeg sitter i berlin og venter på å få reist tilbake til oslo. i morgen er det to uker til jeg og flyttelasset mitt sitter på norwegians morgenfly hjem til oslo by, men som alltid er tid flytende, vrient og relativt. våren har kommet hit, jeg har tatt frem sykkelen igjen, sykler fra kafe til kafe med sol i øya og veska i kurven bakpå, spiser sjokoladekake med brown ale og drikker grønn te, er forkjøla på åttende dagen og vil ikke ha kaffe, og to uker er en evighet. jeg har to små oppgaver jeg skal skrive før jeg drar hjem, jobb hver dag, en hel masse pakking å gjøre, noe av det er allerede lagt frem, skal ned i en bag som skal være med hildegunn hjem på onsdag, og to uker er en evighet. øystein ommøblerer hjemme i oslo, et skap her, en sofa der, nytt respatexbord og fire røde stoler, kanskje, sofaen sånn istedet for sånn kanskje, en ikeatur, kanskje. og to uker er fortsatt en evighet. hamstrer småting som er billigere her, saker og ting som skal i badehylla, små poser med krydder fra markedet, kaffe fra five elephant, noen bøker, noen klær, tenker på hvor alt skal få stå når jeg kommer frem, hva som skal pakkes i hvilken koffert for at ingen skal veie for mye, skal noe kastes kanskje, jeg vet ikke, for to uker er en evighet og jeg har allverdens av tid til å finne utav det.

Den beste frokosten du noensinne har spist, får du på cafe Engels. Freidig sagt, sier du. Helt sant, sier jeg.

Engels er en godt gjemt perle, nesten så godt gjemt at jeg ikke engang har lyst til å skrive om den, men la den forbli gjemt. på den annen side er denne frokosten så god, at alle som skal besøke berlin burde legge turen hit en (sen) morgen. Jeg er så heldig at jeg bor rett ved Engels, som ligger på Herrfurtplatz, rett ved en av sideinngangene til Tempelhof, den lillestore, nedlagte flyplassen som, når man flyr inn over byen, ser ut som den ligger midt i byen. og det gjør den. nå er det en stor park, hvor du kan gå tur, løpe deg svett, hilse på hunder eller se på tøffe folk som kiter med longboard (det går fort, det!). Du kan altså først spise frokost, og så gå en tur på Tempelhof. Bra formiddag, spør du meg. Dessuten spiller de fin musikk her.

Min frokosttallerken (käse italienisch) består i dag av biter av gorgonzola, manchego, en bit parmesan, to andre oster jeg ikke helt hva er (men de er veldig gode), to skiver fersk mozarella og tomat med hjemmelagd pesto, en liten skål med fersk kremost, svarte oliven og olivenolje, litt ovsnbakte grønnsaker (mmmm!), litt smør, noen skiver pærer, kiwi, appelsin, ananas, en liten bunke druer, litt agurk, litt tynne gulrotskiver, litt ruccolasalat - og en liten skål med et himla godt syltetøy, som du kan ha på dessertbrødskiva di. for ja, det følger jo med en kurv med varme rundstykker, landbrød og toast. til den nette sum av fire og en halv euro, eller trettitre norske kroner, om du vil. ja. trettitre. 33. ingenting, med andre ord.

i dag har jeg en jobbemorgen her, for meg selv, men et siste tips: ta med deg kjæresten din, kameraten din eller venninna di, mammaen eller pappaen din, få han eller henne til å kjøpe en annen frokosttallerken (käse normal, eller en av de to gemischt-variantene, altså en blanding av ost og kjøtt), og del på godene. dere vil ikke angre, og jeg tør påstå at den timen (eller to) det tar å spise opp den frokosten, vil være høyt oppå lista over Bra Timer Brukt i Berlin.

Det plinger. Det var det jeg siste jeg sa til øystein før døra på flytoget gikk igjen, med pipelyden sin. Det plinger. Jeg har pakket kofferten, lagt igjen endel ting, tatt med en ekstra koffert rundt kofferten min, kikket på flybilletter tilbake til Norge, i april. Noen ganger må man bare vekk. Jeg måtte bare vekk, for et år siden, jeg hadde oslo langt oppi halsen og skjønte at om jeg ikke drar nå, så kommer jeg til å måtte dra senere, og om jeg drar senere, så kommer jeg aldri til å komme tilbake. Litt dramatisk, jeg innrømmer det, men det føltes sånn. Nå føles det motsatt: jeg må tilbake nå. Jeg har vært i eksil lenge nok, har bodd midlertidig på mange nok steder lenge nok, har savnet vennene mine lenge nok. Har fått flere nye, gode venner, som jeg ikke kommer til å bo på samme sted som på lenge, kanskje aldri, men de blir ikke borte av den grunn de heller, akkurat som at de gode jeg dro fra i oslo, heller har ikke blitt borte. Kvalitetstegn, kvalitetsfolk, kvalitetstid. For ikke å glemme øystein, jeg gidder ikke engang prøve å late som at det ikke har noe med han å gjøre - hva er vel poenget i det, egentlig - at jeg vil tilbake til oslo. Noen ganger må man visst forlate byen sin for å finne han som skal være kjæresten sin i den. Jeg drar tilbake, til byen min, og til kjæresten min. Heldiggris. Rett og slett.

Så, nå sitter jeg her, ti tusen meter oppi lufta, og er ikke veldig fornøyd med å forlate oslo. Hvem ville trodd det, for noen måneder siden. Ikke jeg, hvertfall. Men sånn har det blitt. Fint, er det. Fint er det å gå ut av døra og nedover vogtsgate for å møte noen til en kaffe, eller bare rundt hjørnet, for den saks skyld. Spille shuffleboard, drikke overprisa drinker, si hæ?! fordi det koster seksti kroner å kjøpe seks epler og seks bananer på ica. Jeg lurer på hvor lang tid det kommer til å ta før jeg er ferdig med å tenke at alt er billigere i berlin, at jeg savner suppa på miss saigon, ostekaka og kaffen på five elephant, og ølsjokoladekaka på hudsons, kanalene, sykkelveiene, dobbelbussene, baner som går hele døgnet, kusiner, tante, alle de andre. Men jeg lurer også på hvor kort tid det kommer til å ta å være vant med å være tilbake i oslo; jeg kan jo fortsatt alle snarveiene, trikkerutene, gatene, samtidig som det er nytt - universitetsbygget på karl johan er plutselig pakket inn i plastikk, de bygger om østbanehallen, det kommer en mathall på vulkan, det er nye bussruter, tasty thai åpner ved ringen kino. Therese har også flyttet tilbake, og tilfeldighetene har gjort det sånn at vi kommer til å bo fire minutter å gå fra hverandre. Sånn luksus. Oslo er den samme, men i en nyere og forhåpentligvis bedre versjon.

Èn siste måned i berlin, fra og med i dag. Det er om å gjøre å ikke sitte og vente, det er jo ikke noe poeng i det heller, så jeg skal ikke vente, jeg skal sykle, gå, drikke kaffe, drikke øl, gå på konsert, spise suppe, dumplings, kake. Hamstre lakris, kaffebønner og billige neglelakker fra rossmann som skal være med hjem til Norge, hjem til oslo. Hjem nå. Det blir fint.

Jeg sier takk for maten, bøyer meg ned for å knyte på meg dammelgameskoene mine, de som fortsatt kommer til å passe om femti år når jeg er hoven i anklene, med mindre de har falt fra hverandre, det har de sikkert. går ned trappen og kommer til holdeplassen idet bussen runder gatehjørnet. det er for en gangs skyld ledig plass oppe, fremst, jeg legger merke til det fordi det aldri er det, alle vil sitte der. jeg også. fremst, i andre etasje på bussen, over sjåføren, ha utsikt og oversikt, svinge før hjulene. så jeg går opp, selvom jeg ikke pleier det, for selv piker på en syttifem må bøye nakken litt her oppe, så lavt er det, og så høyt sitter man. der sitter jeg, klarer ikke dy meg og plasserer føttene på karmen, bena opp fra gulvet der det er mulig, alltid. bussen kjører veien som jeg kan utenatt, jeg hører på zola jesus og tenker på den siste uka, går gjennom dagene time for time, blikk for blikk, smil for smil, kyss for kyss.

jeg vil ikke, og kommer nok ikke, til å bli ei som skriver så mye om kjærleik, for jeg har ikke ordene, er ikke god nok med dem til å bruke dem om noe som er i magen, i kroppen, i hodet, i hendene. men den er der. den er det. så jeg smiler, der oppe i andreetasjen på bussen med zola på øra, beina i karmen, lua ned i panna og flybillett i mailboksen. Ingenting er tilfeldig og alt er meningen. og jeg glemmer nesten å gå av, men rekker å skli ned busstrappa, gå rundt hjørnet hjem, låse meg inn i bakgården istedet for gatedøra, opp trappene, låse meg inn. legge meg. sove. tenke. smile. stå opp igjen. ned trappa, ut døra. gjenta.

så der var du, at last. det er litt rart hvordan en kveld, en natt og en morgen, som egentlig er som alle andre kvelder, netter og morgener, kan bety en frisk start, blanke ark, og uendelige muligheter, hvordan vi bruker det som anledning til å tenke nytt, til å bli ferdig med noe som skjedde i fjor, selv om i fjor enn så lenge bare var i går. fint, er det, å få en slik gylden mulighet en gang i året.

vi feiret flott og fint, hadde reservert bord på gugelhof, en fin restaurant i prenzlauer berg, ti jenter og olav, et langbord innerst ved veggen og vinduet, tre forskjellige vinglass, fem forskjellige retter, så mange smaker at jeg ikke engang husker dem alle. så mye lyd, så mye latter, så mange samtaler og smil! olav, som ble sittende der på enden, som fikk kommentarer på nabobordet, de lurte på han var pimp og vi var hans modeller, eller om han kanskje var gift med oss alle sammen. vi jentene lo høyere enn han, skålte i bobler, lo litt til. line i fin kjole, liv som gjemmer seg bak et tre når det er tid for raketter, maud som forsvinner i lua si. jeg ler på absolutt alle bildene, og planlegger å fortsette med det, i totusenogtolv.

frohes neues jahr!

for et år det har vært. det er tanken jeg har tenkt mest de siste ukene, tror jeg. for et år det har vært. for et dårlig år det har vært. for et rart år det har vært, for et påenmåte fint år det har vært. for et lærerikt år det har vært, på godt og vondt. å røske opp røttene, å dra hundre mil, først nordover, så sørover, og så enda hundre mil sørover, fra midnattsol til mørke kvelder, fra å ha havet rett utenfor vinduet til å være milevis unna. flyttet fra byen, flyttet tilbake til en annen by, en større by, lenger unna.

det smalt i 2011. på så mange måter, for så mange forskjellige folk. det smalt i oslo, det smalt på utøya, det smalt i magen min, i hjertet, i tankene, det smalt for vennene mine, herregud, som det har smelt dette året. altfor mange overraskelser, av den mindre gode typen. to begravelser på et halvt år, etter ti år uten. så mange relasjoner som har blitt endret på. men det holder nå, tenker jeg. det holder nå, vel. det er mye som skal få være ferdig dette året, som skal få være igjen i 2011, for jeg har trua på 2012, må ha trua på 2012.


så. brukte den neste siste dagen i året på å få sola i fjeset mens jeg drakk veldig god kaffe og trasket gatelangs i den fineste byen jeg vet om. i morgen skal vi ut og spise, alle sammen, og så se på rakettene, og klemme. og så er det 2012. som jeg har trua på. hade, 2011. kommer ikke til å savne deg.

i går var jeg på kino hjemme i berlin og så Oslo, 31. august, omsider. jeg rakk ikke se den før jeg dro, og nå gikk den på kino, engelskteksta riktignok, men det trenger man jo ikke lese, og vi gikk for å se den, på Babylon. jeg lurte på, på forhånd, om jeg kom til å savne oslo når jeg så den. det er jo denne evigvarende greia med meg og med oslo, savner jeg oslo eller savner jeg ikke oslo, er jeg ferdig med oslo eller ikke, kommer vi til å bli venner igjen eller er oslo et avsluttet kapittel. jeg vil ikke at det skal være det, tror jeg, for hva er det som er hjemme da da, hvis oslo og jeg blir ferdig en gang for alle.

så jeg satt der da, med en flaske vann i henda, og filmen begynner. det er gamle klipp fra gamle oslo og de liker jeg, jeg liker den gamle oslo, gamle bislet gamle trikken gamle biler og gamle busser, og jeg kjenner meg igjen i alt hva de sier, de som snakker over bildene, og det er helt sikkert meningen. oslo er stort og fascinerende helt til man blir kjent, helt til man knekker oslokoden og finner frem med snarveiene. og jeg kjente igjen alle bildene. alle gater, alle lyskryss, trikkeholdeplasser, bygninger, skråninger, parker, hauger. jeg har vært der, jeg har bodd der, jeg har gått der, og det er helt sikkert meningen det også, at man skal kjenne seg igjen i oslo, mitt oslo og ditt oslo. men jeg savnet fortsatt ikke oslo. jeg har vært borte fra landet i tre måneder, det er over et halvt år siden jeg bodde i oslo, og jeg savner deg ikke, oslo. beklager, men jeg gjør ikke det. ikke enda. jeg håper jeg savner deg etterhvert, sånn at jeg får lyst til å komme tilbake, bo der på nytt, ikke som student men som voksen, men sorry, det er ikke enda. vi er ikke dus for tiden, oslo.

så nå er jeg hjemme, hos foreldrene mine på eidsvoll, jeg fløy inn over byen og kjente igjen lysene og tenkte der er det, men jeg savner deg ikke, jeg skal bruke helgen på å lese til eksamen, og på mandag skal jeg til oslo for å ha eksamen. det føles mer som et ork enn som noe fint, helt uavhengig av eksamen tror jeg, egentlig, jeg må toge inn og bane opp og gå til sophus bugge og sette meg ned og ha en eksamen, sammen med miriam. og etterpå skal jeg forhåpentligvis rekke å ta noen kaffe med noen fine mennesker før jeg reiser tilbake til gardermoen og setter meg på et nytt fly, ser byen forsvinne en gang til og lander hjemme i berlin, tar banen hjem, parkerer baggen hjemme og går ut og spiser middag, tar en øl, puster ut og er der jeg fortsatt mener jeg skal være. enn så lenge.

jeg har et inntrykk av at det aller meste man leser om berlin på o store internetten for tiden, i all hovedsak handler om områdene i gamle øst, samt kreuzberg. det dreier seg forsåvidt om det meste av berlin jeg har nevnt selv også, tidligere, så her kommer et lite slag for vestberlin;

i akazienstrasse i schöneberg ligger det en liten kaffebar som heter double eye. det er, som så mange andre kaffesteder, stort sett et hull i veggen og en disk og en kaffemaskin innerst, men kaffen er god. det er, som jeg tror jeg har skrevet tidligere, vanskelig å finne god kaffe i berlin. det finnes naturligvis unntak (five elephant coffee og the barn, blant annet), og etter i dag kan double eye føyes til lista over Steder Med God Kaffe. jeg har hengt meg opp i hvordan de forskjellige forholder seg til sukker i kaffen (big no fra min side), og double eye er et av stedene som spør om du skal ha sukker i, men smiler når du sier stort nei. de lager kaffen din, setter på lokket for deg - og legger en mariekjeks oppå før du får den i hånda. ja, en mariekjeks. hvem tenker på mariekjeks som luksus, sa vi da vi satt ute på en benk, med kaffen i den ene hånda og mariekjeksen i den andre, de aller fleste vil vel helst assosiere mariekjeks med barndommen. men det var luksus. kaffe og èn mariekjeks (og sol i fjeset, naturligvis).

in other news; jeg har fått fire par briller fra zenni optical levert på døra i dag. det kostet meg det samme som to togturer tur/retur oslo-eidsvoll i norge. her er to av dem:

jeg syklet. hjemmefra, ned til hermannplatz, oppover kottbusser damm, gjennom kottbusser tor, bort til oranienplatz, fulgte dresdener straße til heinrich-heine, tok etterhvert av til annenstraße, rett frem, over uferen på spandauerbrücke, opp til unter den linden, gjennom hackescher markt, opp rosenthaler straße og så inn til venstre i auguststraße, et lite stykke bort, parkerer og låser fast sykkelen, går inn på the barn og bestiller en svart kaffe, lagd på aeropress og sier navnet mitt når de spør hva jeg heter. setter meg ned i vinduet, svarer på en melding fra kroatia, får kaffen min idet line kommer inn døra. vi oppsummerer gårsdagens events, gir oss selv klapp på skuldra for at vi omsider kom oss hjem begge to, selvom line syklet feil vei og tok en snartur innom ikea, og jeg kanskje helst burde ha trillet et stykke av veien. drikker god kaffe og deler et kakestykke (det er trossalt søndag, sier line, som derfor også har på seg kjole, mens jeg kommer med jeans og bustete hår, nok en søndag), sykler videre oppover kastanienallè, til nummer syttisyv, til lichtblick kino, et hull i veggen, betaler studentpris og får billettene våre.

lichtblick viser det de liker selv, virker det som, det henger plakater av casablanca, av blow-up, av fritz lang-retrospekter, av godard og alle de andre klassikerne, i det lille rommet som er et slags venterom. de limer plakatene utenpå hverandre, man ser det fra siden, det har blitt en tykk, tykk bunke med filmplakater og jeg får lyst til å plukke dem fra hverandre, skrelle dem av lag for lag, se hva som har blitt vist, montere dem sammen igjen og henge dem pent tilbake. saal 1 står det på den ene døra som er der, okei tenker vi, godt å vite at den eneste salen heter sal 1, vi går inn og det lukter kjeller, det lukter murstein og sement, det lukter mørkt og støv, og det er lite, avlangt lokale med fire seter per rad, og fem-seks rader, inntil veggen. det er en liten, provosorisk scene foran lerretet og det står et piano der, jeg innbiller meg at de spiller piano til stumfilm, akkurat som i gamle dager, vi setter oss på rad tre og det er ingen foran oss. vi ser der himmel über berlin og det er peter handke, det er wim wenders og det er nick cave, og det er berlin, det er en tom potsdamer platz, det er mur, det er engler og det er selvfølgelig kjærleik, jeg dupper av litt i stolen min selvom jeg fryser og må pakke meg inn i jakka.

jeg sykler hjem igjen, finner for en gangs skyld den riktige veien og kan sykle akkurat samme veien hjem som jeg syklet til, det er ikke kaldt, det er litt vårluft selvom det straks er november, og nok en gang får jeg en sånn følelse av at det er her jeg skal være. de pleier å komme når jeg sykler, det er noe med den syklinga, rett og slett. borte blir den flinke piken i bakhodet som helst vil være produktiv og fornuftig hele tiden, sånn som det har vært de siste åra, men når jeg trår oppover hermannstraße og nesten er hjemme, bestemmer jeg meg for at det er greit. det er lov. det går bra. det var jo det som var meningen, var det ikke.

Als das Kind Kind war,
war es die Zeit der folgenden Fragen:
Warum bin ich ich und warum nicht du?
Warum bin ich hier und warum nicht dort?
Wann begann die Zeit und wo endet der Raum?
Ist das Leben unter der Sonne nicht bloß ein Traum?
Ist was ich sehe und höre und rieche
nicht bloß der Schein einer Welt vor der Welt?
Gibt es tatsächlich das Böse und Leute,
die wirklich die Bösen sind?
Wie kann es sein, daß ich, der ich bin,
bevor ich wurde, nicht war,
und daß einmal ich, der ich bin,
nicht mehr der ich bin, sein werde?

- Peter Handke

noen dager starter så bra at samme hva som skjer utover dagen, vil det være en bra dag også når jeg legger meg. i dag var en sånn dag, jeg sto opp (forholdsvis) tidlig, satt på den nye skiva til M83, fikk umiddelbart et digert smil i hele fjeset, kom på at jeg har bestilt billetter til konserten i november, og sånn fortsatte dagen. til tross for at jeg skallet både i taket på badet (skråtak, måvite) og i vifta over stekeovnen og gikk rundt og sa au en god stund, fortsatte den bra; jeg skjønte endelig hvor naboen med den gode musikksmaken bodde, vi syklet til five elephant, leste pensum og ble invitert til å smake på en nybrent kaffe som var riktig så god, syklet videre, tok noen bilder, syklet enda litt videre til kristiania espressobar og kunne bestille cortado for første gang siden jeg kom hit (uten å få et rart blikk som svar), sammen med line. fikk fremkalt en filmrull av en hyggelig fyr, og fikk kjøpt den perfekte vinterlua. bring it, berlin. ikke noe problem.

okei, jeg innrømmer at jeg var litt sint, men jeg var så klissvåt, forkjøla og misfornøyd med at sommerseptember var over og at høstoktober kom så pluselig, over natta. nå er det litt mer greit. det er lørdag, jeg har sovet godt, stått opp, kledd på meg ullstrømpebukse og ullgenser for første gang siden i sommer (og hvor paradoksalt er vel ikke det da, for ja, jeg gikk jo i ullgenser store deler av sommeren i nordnorge), satt på angus & julia stone, ryddet på kjøkkenet og i stua, labbet rundt i tøfler, kokt te, spist ristede brødskiver med hjemmelaget hummus på. om litt skal jeg gå ut, gå innom skomakeren med et par sko som må få fikset sålen sin igjen, betale hele tre euro for det, sette meg på sykkelen og sykle gjennom hasenheide, snirkle meg opp gjennom gatene for å komme frem til a.horn, hvor jeg skal møte line. vi skal prate, le, spise bananbrød og drikke kaffe, lese litt i en bok og forhåpentligvis hver for oss tenke at høsten er ikke så fryktelig ille allikevel.

(det viser seg at fine folk både vil at jeg skal skrive mer og komme med litt berlinertips. det er jo ofte sånn at skriving skjer når skriving vil, men jeg skal hvertfall bli flink til å legge ved linker og navn på stedene jeg snakker om. det er da noe?)