for noen år siden var miriam og jeg på black box for å se de utvalgtes oppsetning av fosses skuggar, et av de stykkene hans som virkelig har gitt meg gåsehud, bare ved lesning. jeg satt musestille under hele stykket, jeg husker at jeg merket at jeg ikke hadde blunket på lenge, jeg stirret, rett og slett, på det som skjedde på scenen. det som skjedde på scenen skjedde egentlig ikke der, men det var projisert på noen store, runde, hvite kuler som hang fra taket, alle karakterene i stykket var i oppsetningen i barns form, og den naturlige uskylden som barn har, gjør noe med teksten.

for meg er tekst alltid personlig. jeg får ikke til å lese uten at det blir det, det er alltid en link, noe jeg kan relatere til. med skuggar var det, høstvinteren totusenogni i forhold til et annen menneske, til en jeg ikke forsto, men som jeg ville forstå. til en som prøvde å si, men som ikke fikk det til. til en som ville, men som ikke klarte. og jeg, som sto der og sa, men si det. bare si det. uten å skjønne at det er ikke sånn det fungerer, det er ikke alle som har det sånn at de alltid bare kan si det.

jeg sendte dette til han i en mail en gang, husker jeg. jeg fikk ikke noe svar, jeg fikk somregel ikke det, men jeg så en gang, flere måneder senere, da jeg kom på besøk, at dette klippet lå oppe på maskinen hans, han så på det, på nytt. jeg lot være å si noe; for en gangs skyld var det jeg som ikke hadde nok ord. jeg forsto ikke, og jeg sluttet etterhvert å prøve å forstå.

men det blir jo ikkje det same.
nei, kanskje ikkje.

blog comments powered by Disqus